Hvor er jeg om 10 år?

Wow…. 10 år ja… La oss starte med litt bakgrunnsinfo.

Hadde jeg blitt spurt for 10 år siden hadde jeg mest sannsynlig svart at om 10 år er jeg død. Prognosene var og slik, og iflg jornalen min fra sommeren 2010 var jeg forventa død iløpet av året.

Men her sitter jeg da, og har overlevd en hel haug ting jeg iflg legene ikke skulle gjort. Ikke på grunn av at jeg har fått så god hjelp i psykiatrien, men på tross av absolutt tilnærmet null hjelp fra psykiatrien og personalet i «heldøgnsomsorg» som ikke hadde peiling på det jeg slet med.

Ødelagt tarm, stomi, revnet spiserør flere gang, blodpropper, lungekolapps, massevis av abscesser, sepsis flere ganger, smerter, umennesklig behandling, ennå flere sepsiser, operasjoner, leversvikt, nyresvikt og et stort handikapp, med spasmer, krampeanfall, epilepsi… jeg kunne fortsatt lenge.

Den eneste i «hjelpeapparatet» som har vært der er frk. Fastlege og PART i store perioder.

Og ikke minst gode venner som aldri har gitt meg opp. Samme hvor syk jeg har vært.

Og ikke minst mamma som har stått på for at jeg skal få hjelp og kranglet med diverse kranglefanter på Østmarka.

Men det er veldig kort fram til nå.

Hvor er jeg om 10 år?

Forhåpentligvis har kjøpet med leilgheten gått i orden og jeg eier min egen leilighet. Huslånet begynner å bli godt nedbetalt så økonomien er romsligere. Jeg har innredet en sykrok på soverommet og malt eller tapetsert noen vegger for å gjøre det mer «mitt». Alle skapdører er bytta med skyvedører.

Det går hurtigtog mellom Trondheim og Oslo så jeg mye lettere kan besøke Benedicte, Marita og de andre vennene mine på Østlandet.

Selv har jeg lenge hatt BPA og fått mulighet til å ha min egen hest med hjelp av BPA ordningen. Kanskje har jeg meldt meg som pararytter?

Tiden med psykehus er et tilbakelagt stadium, men jeg har fortsatt mulighet til kontakt med PART ved behov for å unngå innleggelse.

Jeg er aktiv i NHF Trøndelag og holder gjerne foredrag om det å være handikappet og psykisk syk.

Jeg jobber i SFO eller barnevernsinstitusjon, og har fått jobb på bakgrunn av erfaring og er ikke lenger uføretrygdet, eller jobber 50% og er 50% ufør. Jeg får iallefall ikke all lønna mi fra NAV, og er i en jobb jeg trives i.

Jeg reiser mye med vennene mine.

Mamma og Morten har vært gift i 10 år, det samme har min stebror. Så kanskje jeg har fått noen bonustantebarn eller hva det kalles?

Tantebarna mine er voksne og har kanskje etterhvert funnet seg kjærester og stifter familie selv.

Og skulle det bli slik, er det mer enn jeg tørr håpe på. 💖

Og ikke minst, jeg er fri fra mobberne!

Andre som har skrvet utfordringen:

• Eva: http://rareeva.bloggnorge.com
• Helene: https://aspergerinformator.com

Har begynt med terapiridning!

Jeg fikk jo være med på 1 time på Beitostølen, syns det var greit å sjekke om det fungerte for meg med tanke på at jeg sliter med spasmer osv. Før jeg meldte meg på og betalte for et helt semester. Og på Beito merka jeg med en gang hvor intenst mye jeg har savna å sitte på hesteryggen.

Siden en rekvisisjon er på 30 timer og jeg og bestis starta opp først nå i høst får vi ri 2 ganger i uka fram til jul. Wuhuu.

Jeg og bestis rir på Foss Aune går på Leinstrand. Jeg følger selvfølgelig anbefalingene til min mentor Frøydis som jeg leide hest av i mange år. Gode gamle Ruby.

Og engang westernrytter, alltid westernrytter. Jeg takler ikke å sitte i engelsk sal, så jeg rir barbak med westernpad og bom istedet. Og ridestilen min bærer jo også preg av dette, ironisk nok ble jeg spurt om å ha et grunnkurs i western og horsemanship pga dette.

Det er jo stort sett islandshester, og hun frøkna jeg rir har en salig blanding av tølt, trav og galopp til tider. Og i går tror jeg ikke hun var helt våken og snubla og datt på knærne og da sklir man jo «elegant» nedover halsen på hesten. Men de sier jo man skal falle av 100 gang for å bli en god rytter og jeg har tross alt noen ganger igjen! Hvis dette i det hele tatt kan kalles et fall da..

Den størte forskjellen på terapiriding og det å gå på et vanlig ridekurs er for det første at fysioterpeuten som har videreutdanning innen hest ikke bare gir deg en ferdig oppsalt hest, men ser ann hva som passer deg og ditt behov. Det er selvsagt også rullestolrampe, og under timen ser de litt an hva man skal gjøre ut i fra rytternes ferdigheter/behov og ikke følger en standard utarbeidet plan som skal føre til rideknappen.

Målet er ikke nødvendigvis å bli en best mulig rytter, men å trives med hesten og det er jo kjent at dyr generelt hjelper på psyken.

Selv har jeg jo tenkt flere gang at hadde jeg ikke hatt Ruby, Oluf, Manell og stallen hadde jeg nok havna inn i psykiatrien langt før. Men jeg hadde et fristed. Jeg kunne sette meg ned i boksen til Oluf når den var nyflidd med masse ny spon (og fått litt kjeft av Lars for ponnier trengte ikke det) og snakke med Oluf. Eller gjøre akkurat det samme med Ruby og Manell. Men ponnistallen var det aldri så mye folk. Ellers kunne jeg gå en tur med Oluf oppi stien så han fikk gresse mens jeg gråt rundt halsen hans.

Manell og Oluf klar for western stevne. Begge fikk med seg en 1. plass på stevnet. 🐴🐎👌👍😉

Ruby på beite på Torshaug.

Glad påsk!

Først av alt, god påske, happy easter osv. Håper alle har hatt en god påske :-) den går jo mot slutten nå. 

Sist jeg skrev var jeg på A3 og det er jeg forsåvidt nå også. Jeg var ikke så lenge hjemme før frk Fastlege la meg inn på medisinsk avdeling pga ernæringssituasjonen min. 

Vel, jeg fikk litt kalium, men det var også alt. Den første legen jeg snakka med var relativt fornuftig og syns det var bra jeg var motivert for vektøkning så de slapp å gjøre tvangsvedtak og at jeg hadde diskutert det med sonde hjemme med hjemmesykepleien. Men det var også den eneste fornuftige legen. De andre jeg traff sa til meg flere gang at jeg var ikke lav nok i BMI til at de satte i gang med noe sonde og sendte meg hjem sykere enn da jeg kom. Bare med litt mer kalium. Norsk helsevesen på sitt beste….

Anyways, det ble noen dager hjemme før jeg hadde en planlagt innleggelse på Østmarka A3 i røddagene i påska. Og da hadde frk. Fastlege tatt kontakt og sagt at NÅ må de ta tak i ernæringssituasjonen siden sykehuset ikke gjorde det. Så tro det eller ei, etter å ha tryglet og bedt om oppfølging til måltidene i 1,5 år så har jeg fått det denne uka. I allefall mye mer enn før. 

Jeg har sovet og sovet og sovet, ikke så ulikt hjemme og når jeg var på medisinsk. Kroppen er vel sliten. Men har fått tatt noen turer ut i sola da. 

Det er utrolig deilig å kjenne at sola faktisk varmer og at det omsider begynner å komme noen vårtegn. Det har liksom regna og/eller snødd konstant en periode og da er det ikke såå fristende å dra ut med mindre man må… 

I morra skal jeg hjem igjen, kan jo ikke fortsette mer enn ei uke med et opplegg som fungerer, og av en eller annen grunn tror de her jeg skal klare å spise det samme hjemme og gå opp i vekt. 

Seriøst liksom, her får jeg god vegetar mat til middag (ja St. Olav lager god mat) og ting blir lagt til rette og jeg blir påmint måltidene. Det er jævlig å gjennomføre, men det virker ikke som behandlerne forstår hvor sterk anoreksien er. Når du sitter der aleine… Så er det ikke «bare» å lage seg ei brødskive. Og spise den etterpå. 

Nå har jeg stort sett hatt noen sammen meg som har forsikret meg flere gang om at det der er en helt normal porsjon. Det går bra, osv. 

Og etterpå krøpet under dyna og rømt inn i en bok til jeg har sovna. 

Så ja, jeg gruer meg til i morra. Om jeg har klart å gå opp noe i løpet av denne uka. Så mye som jeg har stappa innpå har jeg sikkert gått opp flere kg, så kommer anoreksien til å få totalt hetta. Og i fare for å høres pessimistisk ut, så tror jeg ikke det kommer til å gå sånn kjempe bra desverre. Anoreksistemmen er alt for sterk, særlig når jeg er alene. Og det er jeg jo stort sett hjemme. Det er bare 28 dager til jeg skal på Beitostølen nå, og når det var 2 mnder så så de at vi prøver kostliste før sonde på natta. Vel, nå begynner jeg å få j… dårlig tid på meg. 

Hadde jeg vært på feks RKSF eller en hvilken som helst SF enhet med den vekta/BMI jeg har nå hadde jeg fått aktivitetsnekt. Mens Østmarka ser ikke noe problem med at jeg drar på et tøfft rehab opplegg i 3 uker. Det er jo noe som er rivruskende galt da… Og jeg har ikke lyst å dra dit å få aktivitets nekt heller. Jeg vil være med på mest mulig. Så jeg fatter og begriper ikke hvorfor de skal gjøre det så himla vanskelig for meg. 

Så håper alle har hatt en god påske med påskegodt, familiekos, brettspill eller hva enn som gleder dere. 

 

2016… En liten oppsummering?!

Det pissregner i Trondheim, og i morra er det nyttårsaften. Ektrenværet Urd har akkurat passert og når jeg ser ut vinduet på stua på Nidaros DPS er det fint lite som får en til å tenke på hverken jul, nyttår eller desember. Mer sommerferier i Rørvik som barn, med regn som pisker mot vinduet. 

Men ja, 2016… 

Januar: 

Jeg startet 2016 på intensiven med tvangsbehandling med dialyse. Jeg hadde sagt opp leiligheten i Skjermveien og ante ikke hvor jeg skulle bo og Østmarka nekta og hjelpe meg, mens Tiller helst så at jeg ble låst inn på sikkerhetsavdeling. 

Januar fortsatte i samme sporet med intox-> tvangsbehandling -> hjem -> ny intox -> tvangsbehandling og til slutt dissosiasjon og operasjon som endte med en tvangsinnleggelse på Østmarka A3 1. Februar som ikke bare redda livet mitt, men også endra det. 

Midt oppi dette kaoset fikk jeg meg ny leilighet. Og det gjorde ikke saken noe bedre at en god venn døde.

Februar 
1. Februar ble jeg tvangsinnlagt på akuttpost A3. Jeg var da så medtatt at jeg ikke skjønte at sykepleierne og kirurgene på KGAS2 hadde prøvd å forklare meg det, så når ambulansen kom for å hente meg skjønte jeg lite og ingenting. Siden Østmarka hadde jo nekta å ta imot meg når jeg svelgte en kamelfarm før den siste intoxen og sa ja takk til det idiotiske opplegget jeg hadde da, men ble avvist. 

Jeg begynte å få ordna litt i den nye leiligheten min. Mamma og Morten hadde kjørt flyttelasset så jeg trengte egentlig bare pakke opp dill og dall fra esker. 

Samarbeidet med A3 ble veldig bra, og det føltes godt å endelig samarbeide med Østmarka og ikke minst, frk. Fastlege fikk være fastlege og ikke AMK sentral, kriseteam, psykolog og alt annet enn fastlege. 

Leiligheten ble etterhvert beboelig og jeg stor trivdes der og det gjør jeg fortsatt. Er noen bilder fra leiligheten i dette innlegget. Det er et år gammelt så litt endringer har det selvsagt blitt siden da. 

Mars

Jeg begynte å være en del på perm hjemme. Noe som resulterte i mye kakebaking til personalet. Stort sett velykket og veldig populært.

Noe mer vellykket en annet…. 😂

April 

Hadde mer og mer permisjoner hjemme. Også overnattingspermisjoner. Og en av bestevennene mine kom med kake.

Jeg var mye hjemme som en forberedelse til utskrivelsen. Og ble etterhvert skrevet ut med åpen retur.

I starten var jeg veldig mye inne på A3, Og lite hjemme, men det ble mindre og mindre A3. Mye av problemet lå også i mangelen på hjelpemiddler. Jeg hadde en håpløs transport rullestol og NAV brukte en evighet på å skaffe meg en ergoterapeut, så jeg kom meg ikke ut når jeg var hjemme. Så jeg var veldig isolert, noe som var mye av årsaken til mange innleggelser på A3. 

Jeg hadde fått et bra behandlingsteam i PART som tok meg med ut når jeg ikke klarte det selv. På A3 lå fokuset veldig på at jeg skulle gå, og jeg gikk mye, uten at det var noe særlig til nytte og jeg tryna masse og knakk vist noen ribbein fant jeg ut senere. 

Mai

Fortsatt mye på A3, hjelpemiddler er fortsatt ikke på plass hjemme og det er mye av grunnen. Noen av de som jobber på A3 tror fortsatt på mirakler og at hvis jeg bare trener og går nok så trenger jeg ikke rullestol. Så jeg prøver så godt jeg kan. Og det står ikke på innsatsen! 

Joda, det er de bratte bakkene på ladestien. Og jeg har gått opp mens personalet har dytta meg i ræva for at jeg skal komme opp for alternativet ned var værre. Men jeg er ferdig med ladestien til fots! Joda, godt ment fra personalet sin side og jeg er sta som et esel og skal klare. Men kroppen min har ikke hatt godt av det. 

Derimot sitte ute i sola og få litt støtte sånn at jeg fikk kjenne gress mot tærne, det er mye bedre. Mai kom, mai gikk… Jeg meldte meg på 15 års jubileum på  Lundheim FHS og hadde egentlig da innsett at jeg var og kom til å forbli handikappet. Men hadde fortsatt verdens værste rullestol, så jeg håpet det ble bedre når jeg fikk mer hjelpemidler. 

 Drea lærte meg ordentlig proff poker, og grillsesongen ble starta i Innherredsveien. 

Marita var i byen og Ingrid-Therese ble mamma til lille Lucas Elias. 

  Så Mai var egentlig ganske innholdsrik. 

Juni

Juni starta med en tur på hematologisk poliklinikk for å få litt jern innabords. 

Bestis ordna håret mitt, som begynte å se en smule slitent ut. Selv om jeg fortsatt var mye på A3, var jeg nå mer hjemme enn på A3.

Nøgd med resultatet dro ble jeg med mamma og Morten på hytta i Meråker for første gang. Og det var veldig deilig å bare slappe av, strikke og lese. 

Jeg var noen turer innom A3 igjen, det begynte å bli sommer, virkelig sommer. Og jeg venta fortsatt på nye hjelpemidler. 

Juli

En del på hytta med Mamma og Morten. Og på A3. Venter og venter på å få ny rullestol så jeg slipper å være avhengig av mamma til alt. 

Og endelig, 18. Juli,  så fikk jeg den. En splitter ny quickie helium. En drøm å kjøre med, særlig for meg som har vært stucked i en breezy transport stol i 2 år. Jeg følte meg uovervinnelig og dro på lange turer når det var fint vær.(Dvs oppholdsvær etter trøndersk målestokk…) 

Nå kom jeg meg lett på solsiden, og verden ble plutselig mye enklere, og også det med å akseptere at jeg er handikappet. Jeg meldte meg inn i handikappforbundet og innså at mange av begrensningene sitter i hodet mitt. 

Ett av blogginnleggene mine ble trykt i ordet fritt. Det kan leses her på adressa.

 August

I starten på August er jeg ute å farter med den nye rullestolen min nesten hver dag det er vær til det. Den nyvunnede friheten min er ubeskrivelig. 

Jeg havner inn på sykehuset en tur pga ekstrem lav kalium og hjerterytme forstyrrelser, men det ordner seg heldigvis til jeg skal på elevstevnet. 

Det var så utrolig koselig å treffe igjen gamle kjente! Og ikke minst fikk jeg en booster på at livet mitt er da ikke ødelagt fordi om jeg har havnet i rullestol! 

Gunhild sang både på lørdagskvelden og søndagen. 

Og når jeg kom hjem så venta det en scooter på meg så jeg ble ennå mer mobil, og kunne dra på lengre turer osv. 

September 

September var en kjip kjip mnd! Det starta med tidenes forstoppelse som bare ble værre av at enkelte på A3 tror at avf.middel er en belønning for meg pga SF. De glemmer at jeg er operert et ukjent antall ganger i magen. Jeg driver ikke å holder tellinga sånn som enkelte andre. Så når jeg begynte å få vondt og ikke klarte komme ned å spise for den mest behagelige stillingen var halvt liggende, og jeg til slutt fikk mat på rommet så skulle jeg i allefall IKKE «belønnes» med avf. middel. Og sånn fortsatte det til jeg hadde så vondt at jeg lå å hylte å beit i dyna. Men da fikk jeg kjeft for å plage andre pasienter. Og når jeg skulle på do å tisse kjentes det ut som magen skulle revne. Jeg har seriøst aldri hatt så vondt før. Så det kom nå en lege dr. Navnløs (han presenterte seg ikke). Som skulle komme tilbake om 5. Minutter. Etter 5 TIMER spurte jeg etter legen og fikk til svar at jeg ikke fikk smertestillende… Og jeg sa bare hæ? Jeg vil ikke ha smertestillende, jeg vil vite hva som feiler meg. Så på rein adrenalin kom jeg meg hjem med taxi og tok kun med meg nøkler og lomme bok og ringte på trygghetspatruljen som fikk sendt meg på legevakta. 

Der trodde de jeg hadde nyrestein og tyta meg full av smertestillende og muskelavslappende. Så jeg ble jo mye mye bedre. Fikk dra hjem utpå  natta med et par ketogan i lomma siden jeg skulle til frk. Fastlege dagen etter. Og da hadde CRP begynt og stige så det var rett tilbake på sykehuset. Men da tok de røntgen og så at jeg hadde en jævlig til forstoppelse. Og etter 4 klyster og noe som virka som plumbo for magen så løsna dritten bokstavelig talt. 

Jeg sa noe om at jeg hadde vondt i brystet, men det var ikke så nøye. Magen var tom og deres jobb gjort. Så da var det hjem igjen. For 2-3 dager. For jeg skulle til Frk. Fastlege og sa at jeg hadde vondt i brystet, og CRP var høy, så da var det nedover igjen da. Denne gangen på Lunge avdelinga. De fant ut at når jeg drev å gikk i vår og tryna så har jeg mest sannsynlig knekt noen ribbein som har punktert lunga også har det her godtgjort seg flere mnder. Hurra liksom. Så de prøvde det ene drenet etter det andre, men endte opp med operasjon. 

Og Satan så vondt det er å bli lunge operert. Østmarka sa til sykehuset at jeg skulle få være der til jeg kom meg, men til meg slapp de bomben om at avtalen min var gjort om til at jeg kun kan være innlagt 3 dager om gangen. Så jeg ble skrevet ut, uten nødvendige hjelpemiddler på en fredag, som min fantastiske ergoterapeut heiv seg rundt og fikk fiksa over helga. Men jeg har fortsatt liggesår som ikke har grodd etter den helga. 

Så ja, jeg var på sykehuset hele september pga det der. 

Oktober:

Oktober tilbrakte jeg store deler av tida i sofaen eller senga for jeg hadde store smerter etter operasjonen. Så det ble mye strikking og lesing. 

Også var jo verdens beste Bennis en tur i byen! 

November:

Jeg strikka veldig mye, opptatt med prosjektet mitt Hjertevarme for kirkens bymisjon. 

Skrev blogginnlegg på ble publisert på NHFU sin blogg. Lenket til rullestolen? 

Ellers gjorde jeg ikke så mye i november. De dagene det var tålelig vær var jeg ute noen turer med scooteren. 

Og noen turer innom A3 ble det nå da.

Desember

Jeg starta desember med jobb møte sammen PART. Jeg har ikke kommet igang ennå, etter som NAV er et treigt dyr. Men det blir. 

Jeg reiste nedover til Oslo og Lillestrøm for å møte verdens beste Bennis og være ei helg hos søstra mi.  

Og skal du handle bøker i Oslo, får du også «trommevirvel» gratis kondomer! 

Jeg møtte jaggu Anne B. Ragde også. Helt sånn random. Hun ble på en selfie siden jeg var trønder og ikke sånn fisefin fra Oslo vest. 😂

På vei hjem med siste flyet til Trondheim etter nesten ei uke borte med masse action. Ser man sånn ut. 

Og skal stå opp grytidlig dagen etter for innleggelse på Nidaros DPS. 

Var på Nidaros DPS en stund og prøvde å formidle til ganske mange at jeg trengte mer hjelp i jula.

Jeg prøvde mange ganger, men ble ikke hørt så det endte med et alvorlig suicidal forsøk rett før jul.

Psykologen min på A3 gav meg heldigvis ikke kjeft, men mente at det burde han ha tenkt på, altså at å skrive meg ut til lillejulaften når han vet røddagene og sånt er vanskelig ikke var en god idé og at de burde planlagt jul. Og jeg fikk faktisk ros for å ha sagt flere ganger at det her går ikke og at det var ikke min feil at «systemet» som de referer til hele tiden ikke hørte på meg og fanget opp at det virkelig var vanskelig. 

Lillejulaften dro jeg en liten tur på perm hjemme til mamma, og samme på julaften. 

Men da var jeg temmelig utslitt og tilbrakte tiden fram til 3. Juledag på A3. 

Og når jeg kom hjem 3. Juledag var det første jeg måtte gjøre å aviser fryseren… Akkurat det jeg hadde mest lyst til…. 

Tiden hjemme før jeg ble lagt inn igjen på Nidaros DPS idag har jeg brukt til å strikke å trene. Det har jo ikke vært vær til å være ute uansett. 

Jeg har fulgt treningsprogrammet fra fysioterapeuten min, men trente så hardt sist at jeg er stiv og støl. 

Fikk meg ny kindle til jul også. Klarte å gjøre mamma avhengig av min gamle, så fikk jeg en ny fin hvit.

Så da blir det vel noe god mat i kveld, uvisst hva. Etter å ha sett filmen «Cowspiracy» har jeg besluttet å bli veggis igjen. Men jeg kan med glede meddele at vegetar maten på St. Olav har blitt betraktelig bedre i løpet av de siste 15 årene! 👏

Så da gjenstår det egentlig bare å ønske alle sammen et riktig godt nyttår!! Og at 2017 måtte bli et veldig bra år for alle jeg kjenner, både venner, lesere, ukjente og mine «kjære» haters. 

Godt nytt år, happy New year, Bonne année, Head uut aastat, Srećna Nova godina, Onnellista uutta vuotta, Ευτυχισμένο το Νέο Έτος, Selamat Tahun Baru, שנה טובה, Hamingjusamur Nýtt Ár, 新年好, Blwyddyn Newydd Dda, نیا سال مبارک ہو, Glückliches neues Jahr, New Anno Felix, Gelukkig Nieuwjaar, Gott Nytt År!!! 

Om uka som har gått og elevstevnet på Lundheim.

Vel, forrige uke starta ikke allverdens bra. Frk. Fastlege sendte meg ned på st. Olav siden jeg kjente på symptomer på hypokalemi. Var egentlig greit å få det gjort unna på mandag, for hadde jeg venta til timen til frk. Fastlege på onsdag hadde jeg risikert at elevstevnet på Lundheim gikk i vasken. Og iflg hjertelegne også hjertestans. Så fikk fylt på med kalium i alle mulige former så fikk dra hjem utpå ettermiddagen. 

Været var ikke så vært så jeg har vært mye ute på lange turer å fanga pokemon. Jeg har ikke ord for hvor mye det har endra hverdagen min å fått hjelpemidler som er tilpasset meg og som gjør at jeg klarer meg selv. Jeg er ikke avhengig av mamma eller PART for å komme meg ut lenger, det tar meg bare noen minutter å komme meg bort på solsiden. Og det er noe helt annet å si til venner at vi møtes der enn at de må komme å hente meg fordi rullestolen er umulig å komme seg fram med. 

Bursdagen min feira jeg på elevstevnet på Lundheim. Vi hadde jo 15 års jubileum. Herregud hvor tida flyr… Når jeg kom på Lundheim så var det som om det var i går vi slutta. Det var ikke så mange fra mitt kull som kom, og jeg delte rom med ei god venninne fra et annet kull som hadde konsert. 

Så vi skravla jo til langt på natt og det var så godt å ha henne som en støttespiller ifht til det jeg sliter med, og alt det unødvendige dramaet som oppsto fordi jeg la ut en ønskeliste ifb med bursdagen min. 

Når jeg reiste nedover ble jeg oppgradert til SAS pluss for de hadde rota med sete reservasjonen. Jeg snakka jo med de på tlf i juni når jeg bestilte assistanse og fortalte hvilke behov jeg har og da fikk jeg sete 6A. Og når jeg skulle sjekke inn fikk jeg 22C og det funker jo dårlig. For det første å komme seg  helt bak og midtgang når folk skal av i Bergen. Så da fikk jeg oppgradert gitt 👍 og dermed tilgang på loungen på Værnes. 

Og ikke minst snacks på flyet. Fikk og tilbud om vin, men kl 12 er litt i tidligste laget for min del. 

Så vel framme på Sola kom Ole Pitter og henta oss og etter kveldsmaten var det diverse quiz og musikk. Gunhild og jeg skulle ta en tidlig kveld, men vi satt på rommet og skravla så lenge at vi kom oss ikke i seng før over midnatt. 

På lørdag sov lengre og bare tok dagen rolig. Det var tilbud om tur til Moi, men det øsregnet. Så det var hyggelige å sitte på skolen å prate. 

«Bein» fra mitt kull hadde konsert på lørdag. Søk opp «Depui» på Spotify! 

Så var det jo etterhvert festmiddag før huslydkveld. Har flere bilder derfra men de ligger på speilreflekskameraet og jeg er på Østmarka nå. 

Det var da Gunhild hadde konsert, det var sketsjer og fine ord fra lærerne. Altså en trivelig kveld. 

Skulle gjerne vært lenger sammen disse gode menneskene. Men håper vi sees snart igjen! 

Så nå er jeg på Østmarka da. Skal hjem senere idag. Har endelig fått meg den el-scooteren. Det er helt utrolig godt å begynne å få hjelpemidlene på plass. Kan ikke få sagt det nok. 

Behandleren lurte på hvorfor jeg klarer å være lenger hjemme nå mellom innleggelsene. Men det er jo det jeg har sagt hele tiden at det kommer til å bli lettere når jeg får riktige hjelpemidler. Og det stemmer jo. 

På onsdag var jeg på møte med skolen sammen PART. For å kartlegge hvilke fag jeg trenger og hvor mye jeg klarer. Alle fagene jeg mangler er jo ganske store fag. Så siden konsentrasjonen min har blitt dårligere etter jeg havna i rullestol så er det lurt å ikke ta for mye. 

Jeg har innsett at jeg nok mest sannsynlig blir avhengig av rullestol og hjelpemidler resten av livet. Det er selvfølgelig ikke en drømmesituasjon, men det som har skjedd, har skjedd er det lite og gjøre noe med. Så da må man gjøre det beste ut av situasjonen. Skolen tilrettelegger og for at jeg sitter i rullestol, de har bygd en helt ny skole for elever som er i behandling i psykiatrien og ikke har fullført videregående. 

Så når jeg kommer hjem skal jeg kjøre meg en tur med scooteren min hvis ikke det øsregnet da. Og så får man vel bare se hva helga bringer… Det blir vel en del strikking og Netflix. Så må jeg få gjort ferdig og sendt bursdagsgave til søstra mi. 💜 

Så, god helg alle sammen! Jeg skal prøve å sloss mot spiseforstyrrelsen så godt jeg kan så jeg ikke ender på hjerteovervåkininga igjen. Men det er jo ikke bare å legge den på hylla å late som den ikke er der liksom. Det hadde vært praktisk, ja. Men det går ikke.

En annen ting jeg tenkte mye på når jeg var på Lundheim, der er det mennesker med alle grader av funksjonshemming fra lette til veldig alvorlige. Skolen starta jo i utgangspunktet som den første skolen i landet for funksjonshemmede. Og når man treffer alle disse menneskene med enorme funksjonshemminger. Så kjenner jeg at jeg blir ennå mer provosert av sytete anorektikere som omtrent briefer av at de er så tynne at de bruker rullestol. Ja jeg vet godt at det er en sykdom. Men, enkelte kunne hatt godt av å måte noen som virkelig er funksjonshemmet. Så mange kunne hatt godt av å komme ut av den «stakkar meg jeg har det værst i hele  verden» bobla, og sett litt mer av den virkelige verden. 

God helg!

Ta bare imot råd fra mennesker,

Som lever et liv du liker.

Det syns jeg var et fint ordtak. Eller sitat eller hva man skal kalle det. Jeg tar imot råd fra behandleren min, h*n er veggis, det har jeg selv vært mange år fram til jeg begynte å jobbe på SFO. Så det liker jeg feks. Nå vet jeg ikke alt om hvordan behandlerne mine lever, og ikke har jeg tenkt å stalke meg til det heller. Jeg vet bare det de selv har fortalt og det jeg har hørt og vet liker jeg.

Jeg har vært hjemme i ei uke uten innleggelse, før jeg hadde et par netter inne fra mandag til torsdag og så kom jeg inn i går kveld.

Har vært nok en tur på hytta med Mamma og Morten. Jeg må si jeg har savna skikkelig å ha hytte å dra til. Å bare slappe av med bok og strikking, spille kort og quiz.

Så har jeg fått meg egen rullator hjemme nå. Vurderer å spraylakkere den lilla eller noe sånt. Men fant ikke spraylakk på claesern på lørdag. Blekk til printeren min som jeg har leita etter siden januar fant jeg da.

Så var jo Sidsel og jentene på besøk på torsdag. Var koselig og glad de fikk sett hvordan jeg har fått det hjemme. Bare synd det ble så kort tid.

Hadde spillkveld med støttekontakten min, og ennå mer spill, men da på kafé.

Også har Margit fått seg instagram konto og trenger flere følgere. :-)

Ja, så har jeg meldt meg på elevstevnet på Lundheim. Vi er jo 15 års jubilanter i år. Tenk det…

Også en ny erfaring. Bestille fly med assistanse og rullestol. Men SAS var veldig hjelpsomme. Så… Jeg flyr ikke med Norwegian med mindre jeg må. Snakk om elendig kundeservice og personalbehandling.

Håper også jeg får møtt mine beste Anne-Helene og Bennis i sommer.

Så joda ting går da på et vis. Jeg har ikke vært innom somatikken siden januar uten om poliklinikk timer og påfyll av jern. Så det er jo egentlig veldig bra.

Jeg vet hvem som er her for meg, hvem som ikke er det. Og for de menneskene offerer jeg høyre hånda mi om det skulle være nødvendig. Dere vet hvem dere er.

Jeg skal finne senga snart. Margit har allerede gjort det.

Er snart kommet til mønsteret på tunikaen til datteren til Drea, så det er litt vanskelig å legge fra seg strikkinga.

Og ja, PART har ordna møte med skolen. Det er ikke før etter at skolen har startet, men det hadde visst ikke noe å si. Så da håper jeg at jeg får tatt noen fag til høsten som blir noen steg i retning mot barnevernspedagog.

Dro på hyttetur…

Med kanarifugl i bur, var en sang vi lærte på barneskolen. En sang med egentlig meningsløs tekst. På melodien til «In the summertime».

Heldigvis hadde vi ingen kanarifugler med oss i helga hverken i bur eller uten bur når vi var på hytta til mammas kjæreste på Meråker. Og det var utrolig deilig å komme seg ut av byen en liten stund.

Ingen TV, bare radio og strikking og kortspill og brettspill. Herlig! Jeg har savna å være på hyttetur siden hytta i Rørvik ble solgt.

Fredag hadde vi ferske reker, og det er jo helt fantastisk godt.

Så på lørdag dro vi en tur over til söta bror for litt Harry handel. Viktig å få med seg det når man først er i nærheten og ikke minst hamstre litt redbull til Drea

På vei hjem redda mamma og Morten et lite lam som hadde rota seg bort fra mammaen sin.

Så grilla vi på kvelden. Grilla asparges er virkelig å anbefale. Det er nam nam!! Skikkelig nam nam.

Etterfulgt av rabarbra pai. Sommerfølelse nummer 1.

Så ja max kos og håper det blir en ny hyttetur snart! Jeg har i allefall kosa meg masse.

Dag 15 – Fem steder du vil dra tilbake til.

1. London med de fineste jentene mine, uten å bli dårlig! Har jeg forresten vist dere videoen jeg laga til dem? Den funker desverre bare på PC, eller hvis du bruker youtube i nettleseren på mobilen. Av en eller annen grunn jeg ikke finner ut av så funker den ikke i appen.

2. Der mamma og jeg var på Mallorca sist. Hotellet var kjempefint og lå nydelig til ved strandpromenade og kort vei til Palma så man kunne kombinere sol og shopping.

3. Stockholm. Søsteren min bodde der for noen år siden, og det var en nydelig by.

4. Frankrike generelt. Vi var der nesten hvert år med campingbil når jeg var barn. Det inkluderer Disneyland også.

5. Italia dro vi også til når vi var på campingferie, nord-Italia. Jeg husker selvfølgelig best at jeg fikk pizza, pasta og is hver dag. Men det hadde vært gøy å reist dit som voksen. 

Vender snuten hjemmover

Da spiser vi frokost etter noen avslappende dager i Åre.

Selv om vi ikke har gjort så veldig mye har vi fått slappa av å lada batteriene.

Og før vi drar hjem blir det litt harry handel. Viktig når man først er hos søta bror.

På vei hit var det hauger med Rudolfer som tydelig skulket jobben hos julenissen for å spasere på E14 istedet.

Desverre for Rudolf ble han forret til middagen senere på kvelden.

Igår besøkte vi Åre chochladfabrik. Det var det nærmeste sjokoladehimmelen man kan komme. Vi fikk gløgg og det var masse smaksprøver.

Herlig. Så da er det bare å takke for seg å sees ved en senere anledning.

Dag 13 – 5 ting du ønsker deg

  
1. Fred og ro og ingen krig i verden. Er det litt mye å be om?

2. Bli frisk nok til å begynne å jobbe.

3. Dra på ferie med Bennis og Anne-Helene UTEN å bli sjuk. 

4. Feire jul med pappa og familien. 

5. Ubegrenset med «kindle penger» hvis det hadde funtes noe som het det. Altså i praksis ubegrenset med penger til å kjøpe bøker til kindlen min.