Hvis jeg fikk en milliard… -bloggutfordring

Enkelt!

Jeg ville selvsagt først betalt leiligheten, ca 1.2 mill. Og pussa opp en del, badet og kjøkkenet. Og ordna meg en sykrok på soverommet og investert i en overlock maskin.

Jeg ville spandert på Eva og familien en uke i syden på et hotell hvor vi kunne bare slappa av og tatt det helt med ro og bare gjort ting vi har lyst til.

Jeg ville kjøpt Lineik, så hun er bare min, men gjerne lånt henne ut som terapi hest noen dager i uka i stedet for å lete etter en forvert jeg stoler på.

Og så ville jeg putta resten i banken. Lineik skal jo tross alt betales for, trenger litt utstyr iblandt osv.

Hvor er jeg om 10 år?

Wow…. 10 år ja… La oss starte med litt bakgrunnsinfo.

Hadde jeg blitt spurt for 10 år siden hadde jeg mest sannsynlig svart at om 10 år er jeg død. Prognosene var og slik, og iflg jornalen min fra sommeren 2010 var jeg forventa død iløpet av året.

Men her sitter jeg da, og har overlevd en hel haug ting jeg iflg legene ikke skulle gjort. Ikke på grunn av at jeg har fått så god hjelp i psykiatrien, men på tross av absolutt tilnærmet null hjelp fra psykiatrien og personalet i «heldøgnsomsorg» som ikke hadde peiling på det jeg slet med.

Ødelagt tarm, stomi, revnet spiserør flere gang, blodpropper, lungekolapps, massevis av abscesser, sepsis flere ganger, smerter, umennesklig behandling, ennå flere sepsiser, operasjoner, leversvikt, nyresvikt og et stort handikapp, med spasmer, krampeanfall, epilepsi… jeg kunne fortsatt lenge.

Den eneste i «hjelpeapparatet» som har vært der er frk. Fastlege og PART i store perioder.

Og ikke minst gode venner som aldri har gitt meg opp. Samme hvor syk jeg har vært.

Og ikke minst mamma som har stått på for at jeg skal få hjelp og kranglet med diverse kranglefanter på Østmarka.

Men det er veldig kort fram til nå.

Hvor er jeg om 10 år?

Forhåpentligvis har kjøpet med leilgheten gått i orden og jeg eier min egen leilighet. Huslånet begynner å bli godt nedbetalt så økonomien er romsligere. Jeg har innredet en sykrok på soverommet og malt eller tapetsert noen vegger for å gjøre det mer «mitt». Alle skapdører er bytta med skyvedører.

Det går hurtigtog mellom Trondheim og Oslo så jeg mye lettere kan besøke Benedicte, Marita og de andre vennene mine på Østlandet.

Selv har jeg lenge hatt BPA og fått mulighet til å ha min egen hest med hjelp av BPA ordningen. Kanskje har jeg meldt meg som pararytter?

Tiden med psykehus er et tilbakelagt stadium, men jeg har fortsatt mulighet til kontakt med PART ved behov for å unngå innleggelse.

Jeg er aktiv i NHF Trøndelag og holder gjerne foredrag om det å være handikappet og psykisk syk.

Jeg jobber i SFO eller barnevernsinstitusjon, og har fått jobb på bakgrunn av erfaring og er ikke lenger uføretrygdet, eller jobber 50% og er 50% ufør. Jeg får iallefall ikke all lønna mi fra NAV, og er i en jobb jeg trives i.

Jeg reiser mye med vennene mine.

Mamma og Morten har vært gift i 10 år, det samme har min stebror. Så kanskje jeg har fått noen bonustantebarn eller hva det kalles?

Tantebarna mine er voksne og har kanskje etterhvert funnet seg kjærester og stifter familie selv.

Og skulle det bli slik, er det mer enn jeg tørr håpe på. 💖

Og ikke minst, jeg er fri fra mobberne!

Andre som har skrvet utfordringen:

• Eva: http://rareeva.bloggnorge.com
• Helene: https://aspergerinformator.com

Verdens dagen for psykisk helse…

Smak litt på det. VerdensDAGEN…. Andre sykdommer som er mer spesifikke har «awarness month». Så verdens dagen for psykisk helse har de putta inn i den kanskje mest profilerte av dem, PINKtober.

For all del. Jeg skal støtte PINKtober, det var ikke det jeg mente. Men… skal man skape oppmerksomhet rundt psykisk sykdom så trenger man mer enn en dag…

Når kommer PSYKtember feks? Med egne profilbilde rammer til facebook og produkter som selges til inntekt for forsking? DA har vi kommet et stykke på vei.

Nå vi kan enkelt trykke på facebook å få en profilramme med feks: I support/stand up for mental health. DA har vi tatt et steg i riktig retning.

Samtidig syns jo jeg det er viktig å bli kvitt korrupsjonen som foregår innad i psykiatrien.

Vi liker å tro at sånt bare foregår i U-land som Afrika, men sannheten er en helt annen. Kommer du inn på psykehuset et trynefaktoren så høy at jeg ikke forstår at legene sover godt om natta når de på fredagene «rydder» avdelinga og ikke nødvendigvis ser på hvem som trenger mest å være der, men «gullungene» skrives aldri ut på tross av at de knapt er i avdelingen og alltid på perm i helga.

Istedet blir en dårlig stakkar kasta gråtende ut og kommer tilbake dagen etter via en tur på medisinsk eller møte med onkel politi. Alt dette for at gullungene skal ha en seng stående TOM.

Så kom ikke her å fortell meg at psykiatien vår ikke er korrupt. Den er gjennomsyret av det. I allefall i Trondheim….

Så verdensdagen for psykisk helse betyr fint lite for min del… 1 dag av 365? Hva er det liksom?

Gjerne les: Hvorfor er psykiatrien så redde for å fortelle hva som faktisk foregår der?

Hest er best!

Det er det jammen ingen tvil om. Eller Lineik er best 💜

Jeg må innrømme at jeg trodde ikke jeg kunne bli glad i en hest igjen etter Oluf, Ruby og Manell. Men denne søte, stae litt klumsete islandshesten Lineik har virkelig smelta hjertet mitt.

Fra første time hvor hun ikke visste hvor hun satte beina sine og jeg elegant skled nedover halsen hennes har vi begge blitt mer rutinerte og det er ikke noe hvilehjem når S. står på bakken å har timer! Og jeg elsker det!

Både Lineik og jeg må bruke hue litt. Så vi har jobba en del på storvolte, Lineik hata det – da gjorde vi det mer. Så tror ikke hun hater det fult så mye nå. Bare litt…

Turer har vi og hatt og nå i høstferien skal vi på en litt lengre tur. Jeg gleder meg som en unge 🐴🐎

Banearbeid er gøy, men det er godt å komme seg ut på tur også.

Koseponnien går all-in når du ber om en nuss. Skikkelig klinings.

Etter at denne fantastiske skapningen kom inn i livet mitt har jeg vært innlagt én gang, pga noe styr adressa greide lage. Men den innleggelsen hadde jeg hatt det bedre uten.

Jobber med å få vedtak fra NAV på at jeg kan være mer hos fantastiske Kristin på Foss Aune Gård. Men NAV er jo et ekstremt tregt maskineri. Prøvde å forklare mennesket jeg snakka med hvor mye A/S Norge sparte på at jeg var i stallen i stedet for innlagt som koster 50.000 for ei uke på laveste omsorgsnivå utenom mat og medisiner…. Fikk ikke noe fornuftig svar egentlig. Bare masse bla bla.

Nå gleder jeg meg i allefall til tur med denne fantastiske skapningen på onsdag! 💜🐴🐎