Hvis jeg fikk en milliard… -bloggutfordring

Enkelt!

Jeg ville selvsagt først betalt leiligheten, ca 1.2 mill. Og pussa opp en del, badet og kjøkkenet. Og ordna meg en sykrok på soverommet og investert i en overlock maskin.

Jeg ville spandert på Eva og familien en uke i syden på et hotell hvor vi kunne bare slappa av og tatt det helt med ro og bare gjort ting vi har lyst til.

Jeg ville kjøpt Lineik, så hun er bare min, men gjerne lånt henne ut som terapi hest noen dager i uka i stedet for å lete etter en forvert jeg stoler på.

Og så ville jeg putta resten i banken. Lineik skal jo tross alt betales for, trenger litt utstyr iblandt osv.

Hvor er jeg om 10 år?

Wow…. 10 år ja… La oss starte med litt bakgrunnsinfo.

Hadde jeg blitt spurt for 10 år siden hadde jeg mest sannsynlig svart at om 10 år er jeg død. Prognosene var og slik, og iflg jornalen min fra sommeren 2010 var jeg forventa død iløpet av året.

Men her sitter jeg da, og har overlevd en hel haug ting jeg iflg legene ikke skulle gjort. Ikke på grunn av at jeg har fått så god hjelp i psykiatrien, men på tross av absolutt tilnærmet null hjelp fra psykiatrien og personalet i «heldøgnsomsorg» som ikke hadde peiling på det jeg slet med.

Ødelagt tarm, stomi, revnet spiserør flere gang, blodpropper, lungekolapps, massevis av abscesser, sepsis flere ganger, smerter, umennesklig behandling, ennå flere sepsiser, operasjoner, leversvikt, nyresvikt og et stort handikapp, med spasmer, krampeanfall, epilepsi… jeg kunne fortsatt lenge.

Den eneste i «hjelpeapparatet» som har vært der er frk. Fastlege og PART i store perioder.

Og ikke minst gode venner som aldri har gitt meg opp. Samme hvor syk jeg har vært.

Og ikke minst mamma som har stått på for at jeg skal få hjelp og kranglet med diverse kranglefanter på Østmarka.

Men det er veldig kort fram til nå.

Hvor er jeg om 10 år?

Forhåpentligvis har kjøpet med leilgheten gått i orden og jeg eier min egen leilighet. Huslånet begynner å bli godt nedbetalt så økonomien er romsligere. Jeg har innredet en sykrok på soverommet og malt eller tapetsert noen vegger for å gjøre det mer «mitt». Alle skapdører er bytta med skyvedører.

Det går hurtigtog mellom Trondheim og Oslo så jeg mye lettere kan besøke Benedicte, Marita og de andre vennene mine på Østlandet.

Selv har jeg lenge hatt BPA og fått mulighet til å ha min egen hest med hjelp av BPA ordningen. Kanskje har jeg meldt meg som pararytter?

Tiden med psykehus er et tilbakelagt stadium, men jeg har fortsatt mulighet til kontakt med PART ved behov for å unngå innleggelse.

Jeg er aktiv i NHF Trøndelag og holder gjerne foredrag om det å være handikappet og psykisk syk.

Jeg jobber i SFO eller barnevernsinstitusjon, og har fått jobb på bakgrunn av erfaring og er ikke lenger uføretrygdet, eller jobber 50% og er 50% ufør. Jeg får iallefall ikke all lønna mi fra NAV, og er i en jobb jeg trives i.

Jeg reiser mye med vennene mine.

Mamma og Morten har vært gift i 10 år, det samme har min stebror. Så kanskje jeg har fått noen bonustantebarn eller hva det kalles?

Tantebarna mine er voksne og har kanskje etterhvert funnet seg kjærester og stifter familie selv.

Og skulle det bli slik, er det mer enn jeg tørr håpe på. 💖

Og ikke minst, jeg er fri fra mobberne!

Andre som har skrvet utfordringen:

• Eva: http://rareeva.bloggnorge.com
• Helene: https://aspergerinformator.com

Verdens dagen for psykisk helse…

Smak litt på det. VerdensDAGEN…. Andre sykdommer som er mer spesifikke har «awarness month». Så verdens dagen for psykisk helse har de putta inn i den kanskje mest profilerte av dem, PINKtober.

For all del. Jeg skal støtte PINKtober, det var ikke det jeg mente. Men… skal man skape oppmerksomhet rundt psykisk sykdom så trenger man mer enn en dag…

Når kommer PSYKtember feks? Med egne profilbilde rammer til facebook og produkter som selges til inntekt for forsking? DA har vi kommet et stykke på vei.

Nå vi kan enkelt trykke på facebook å få en profilramme med feks: I support/stand up for mental health. DA har vi tatt et steg i riktig retning.

Samtidig syns jo jeg det er viktig å bli kvitt korrupsjonen som foregår innad i psykiatrien.

Vi liker å tro at sånt bare foregår i U-land som Afrika, men sannheten er en helt annen. Kommer du inn på psykehuset et trynefaktoren så høy at jeg ikke forstår at legene sover godt om natta når de på fredagene «rydder» avdelinga og ikke nødvendigvis ser på hvem som trenger mest å være der, men «gullungene» skrives aldri ut på tross av at de knapt er i avdelingen og alltid på perm i helga.

Istedet blir en dårlig stakkar kasta gråtende ut og kommer tilbake dagen etter via en tur på medisinsk eller møte med onkel politi. Alt dette for at gullungene skal ha en seng stående TOM.

Så kom ikke her å fortell meg at psykiatien vår ikke er korrupt. Den er gjennomsyret av det. I allefall i Trondheim….

Så verdensdagen for psykisk helse betyr fint lite for min del… 1 dag av 365? Hva er det liksom?

Gjerne les: Hvorfor er psykiatrien så redde for å fortelle hva som faktisk foregår der?

Hest er best!

Det er det jammen ingen tvil om. Eller Lineik er best 💜

Jeg må innrømme at jeg trodde ikke jeg kunne bli glad i en hest igjen etter Oluf, Ruby og Manell. Men denne søte, stae litt klumsete islandshesten Lineik har virkelig smelta hjertet mitt.

Fra første time hvor hun ikke visste hvor hun satte beina sine og jeg elegant skled nedover halsen hennes har vi begge blitt mer rutinerte og det er ikke noe hvilehjem når S. står på bakken å har timer! Og jeg elsker det!

Både Lineik og jeg må bruke hue litt. Så vi har jobba en del på storvolte, Lineik hata det – da gjorde vi det mer. Så tror ikke hun hater det fult så mye nå. Bare litt…

Turer har vi og hatt og nå i høstferien skal vi på en litt lengre tur. Jeg gleder meg som en unge 🐴🐎

Banearbeid er gøy, men det er godt å komme seg ut på tur også.

Koseponnien går all-in når du ber om en nuss. Skikkelig klinings.

Etter at denne fantastiske skapningen kom inn i livet mitt har jeg vært innlagt én gang, pga noe styr adressa greide lage. Men den innleggelsen hadde jeg hatt det bedre uten.

Jobber med å få vedtak fra NAV på at jeg kan være mer hos fantastiske Kristin på Foss Aune Gård. Men NAV er jo et ekstremt tregt maskineri. Prøvde å forklare mennesket jeg snakka med hvor mye A/S Norge sparte på at jeg var i stallen i stedet for innlagt som koster 50.000 for ei uke på laveste omsorgsnivå utenom mat og medisiner…. Fikk ikke noe fornuftig svar egentlig. Bare masse bla bla.

Nå gleder jeg meg i allefall til tur med denne fantastiske skapningen på onsdag! 💜🐴🐎

Trondheim Pride

Lørdag 16. September deltok jeg på Trondheim Pride sammen handikapp forbundet. Det var supergøy, masse farger og masse folk.

Klar for å dra ut.

Mye venting før paraden.

Fikk litt sminke fra «Skeiv Ungdom» mens vi venta.

Og endelig er vi igang!

Ble fanga opp av adressa også. Og i Trondheim går både politi, militær og sykepleiere i Prideparaden.

Masse fantastiske appeller og underholdning på byscenen.

Men må jo selvsagt si vår egen Marianne hadde den beste appellen.

Og til slutt, kjendis selfie.

Det var en super dag. Og NHF skal delta neste år, så er jeg ikke i tvil om at jeg skal delta igjen.

De som tror Pride bare handler om homofile har misforstått litt, det handler om retten til å være seg selv, enten du er homo, hetro, bi, aseksuell, svart, hvit, norsk, pakistansk, svensk, trans, handikappet… The list goes on.

Ingen skal diskrimineres uansett! Mennesker kommer i alle farger og fasonger. Og alle mennesker bør ha tilgang til alle arenaer i samfunnet. Der har man desverre en lang lang vei å gå.

Men jo mer vi står opp for oss selv jo mer blir kommuner, fylkeskommuner og stat nødt til å høre.

Og det begynner med deg selv, ikke sitt å vent på at noen andre skal gjøre det. 👊

Vegansk Brownie

• 200 g melkefri sjokolade
• 200 g peanøtter (kan sløyfes)
• 170 g hvetemel
• 1 ts bakepulver
• 3 ss kakaopulver
• 180 g brunt sukker
• 1 ts vanilje ekstrakt eller vaniljesukker
• 5 ss nøytral matolje
• 2.5 dl soyamelk

Forvarm stekeovn til 180 grader. Kle en form på ca 22×22 cm med bakepapir.

Smelt 150 gram av sjokoladen i vannbad, grovhakk resten sammen peanøttene.

Bland alt det tørre og visp sammen soyamelk og resten av ingrediensene.

Rør inn 150 g peanøtter og den hakkede sjokoladen. Hvis du liker litt litt sterkt, så smak til med Cayenne.

Ha røren i forma å strø resten av peanøttene på toppen. Hvis du ikke bruker peanøtter kan du strø litt havsalt på toppen av kaka.

Bak den midt i ovnen i 20-25 minutter.

Spis den varm med is eller så er den like god kald.

En annen variant er å røre frossene bringebær inn i røra. Bare fantasien setter grenser.

Jeg ønsker meg…

Jeg ønsker meg veldig mye egentlig. Men akkurat idag går Trondheim Pride paraden. Og jeg skal delta sammen Handikappforbundet. Nå er det sikkert noen som lurer på hva rullestolbrukere har med homser å gjøre?

Ikke noe som helst nødvendigvis. Det finnes homofile og transseksuelle blandt handikappede akkurat som i resten av befolkingen.

Pride betyr stolthet. Og gjennom å delta på pride paraden viser man stolthet over mangfoldet i samfunnet. Stolthet over at man er kommet dit man er idag på tross hindringene samfunnet skaper.

Så hvis jeg virkelig skulle ønske meg noe viktig så er det et varmere og mer inkluderende samfunn som er tilgjengelig for alle.

Slik er det ikke idag. Hvis jeg skal ut å spise eller på kafé med venner og familie må vi alltid tenke på om man kommer inn det stedet. Og noen steder kommer man fint inn, men man kan ikke bli for lenge siden toalettene er i kjelleren med bare trapp ned.

Jeg skulle ønske det var lovpålagt når man åpner en restaurant eller kafe i 2017 at den er tilgjengelig for alle. Eller at alle boliger bygges så man ikke trenger å spørre om man kommer seg inn hos vennene sine.

Og ikke minst skulle jeg ønske at det fysiske miljøet ble mer tilrettelagt så det er lettere å komme seg rundt. Fjern h…. brostein og få orden på lyskryss og andre fotgjengeroverganger så man faktisk kommer seg over og opp på den andre siden. Nå har de fleste overganger i Trondheim iallefall en stor dump på begge sider av veien som enkelte er såppas bratte at de ikke kan forseres….

Det er mine helt enkle ønsker for idag. Og at flest mulig joiner pride paraden. For STOLTHET!

De som er med på bloggutfordringa er:

• Lisa: http://skrivelisa.com
• Sunniva: http://sunnivagravem.com
• Inger: http://www.ingerhelgestad.no/

Hvorfor er psykiatrien så redd for å fortelle hva som faktisk foregår der?

Først av alt, kjære Mental Helse, tvang i psykiatrien er det minste problemet der. Ok, så har enkelte av dere opplevd tvang som har føltes unødvendig. Men hvis vi skal avskaffe tvang? Skal vi la folk gå rundt med ubehandlede psykoser, sulte seg til døde og ta livet sitt uten av noen har mulighet til å gripe inn? Det høres for meg ut som et kaldt kynisk samfunn.

Jeg vil ikke si at det er et problem med for mye tvang og skjerming i Trondheim. Heller motsatt.

Her blir man på lukket akuttpost overlatt til seg selv, og jeg kan ikke fatte hvorfor mental helse er så imot tvangsbruk.
Jeg kjenner en del av de som har uttalt seg om tvangsbruk og det er mennesker uten bakkekontakt for å si det sånn.

Hadde Østmarka gjort jobben sin når jeg ble tvangsinnlagt fra medisinsk avdeling i 2014 fordi de ikke turte ha meg der av hensyn til min egen sikkerhet så hadde jeg kanskje ikne vært handikappet, slitt med epilepsianfall og utrolig plagsomme spasmer idag.

På Østmarka ble jeg overlatt til meg selv, etter en uke med fastvakt på somatisk som knapt tok øynene fra meg.

Burde man ikke se på det som VIRKELIG er problemene i psykiatrien? At behandlerne «rydder avd» til helga? Og de som kommer inn i helga er de som ble rydda ut på fredag, men da via somatisk etter et selvmordsforsøk?

Eller mangelen på plasser? Her i Trondheim er de så stolte over å få nytt bygg. De burde heller stå på barrikadene å spørre hvilken idiot som har dimensjonert et bygg med like få plasser som idag hvor kapasiteten allerede er sprengt. Og i tillegg skal de gå baklengs inn i framtida å gå med uniform? Jepp, du leste riktig. Litt sånn alla gjøkeredet.

Også har vi måten de møter selvskadere på… Og pasienter med spiseforstyrrelser.

Dette sier veilederen. I praksis?

I praksis så er det et slags strafferegime jeg aldri har skjønt.

Jeg ble behandlet etter denne metoden første gang jeg ble innlagt, 18 år gammel.

Ingen spurte hvorfor jeg skadet meg, jeg ble fortalt at jeg skadet meg ikke alvorlig nok til at de tok meg seriøst. Vel, ikke engang når jeg lå på respirator på intensiven var det alvorlig nok for Haukåsen…

Praksisen var den at det problemet du var innlagt for ble du straffa med utskrivelse eller andre ting hvis det skjedde. Såkalte tvangsutskrivelser.
Så når man slet med selvskading og skada seg så var ikke løsningen å snakke med meg HVORFOR jeg skada meg, men avvise meg. Når jeg i utgangspunktet var syk pga mye avvisning, det hadde de visst hvis de var litt mer opptatt av å snakke med meg enn å straffe meg for den straffen jeg allerede hadde gitt meg selv for ikke å være flink nok, tynn nok, bra nok, osv. Med andre ord ble jeg straffa av de som skulle hjelpe meg fordi jeg hadde straffa meg selv…

Det gav ikke mening den gang og førte til flere selvmordsforsøk, som igjen ble straffet av personalet. Jeg ble straffet fordi jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ønsket å dø, noe som såklart bare førte til nye selvmordsforsøk. Og mer straff fra personalet iform av disse tvangsutskrivelsene.

Og quess what? Det gir fortsatt ikke mening. Man straffer jo ikke pasienter innen somatikken fordi de ikke blir friske med en gang? Da prøver man en annen type antibiotika eller cellegift. Og har man et gipsa bein, så tar ikke ortopeden å knekker opp beinet på nytt uten bedøvelse hvis det ikke har grodd innen estimert tid.

Hadde noen gjort slike ting hadde det garantert stått på forsiden av adressa dagen etter i såfall. Men som psykisk syk virker det som legene kan tillate seg utrolig mye drøyt, og media løfter ikke en finger.

https://www.dagbladet.no/kultur/barndommens-raskap/68617690

Syns det er på tide mental helse innser at tvang redder liv når man ikke er i stand til å se det selv og at enkelte trenger å tvangsmedisineres i en periode for å komme ut av en psykose.

Og heller jobber for at det som skjer inne i avdelingene ikke skal skje! Den kommentaren jeg fikk som 18-åring, at jeg ikke skada meg alvorlig nok har ligget i bakhodet siden. Og mange har unnlatt å ta meg seriøst siden. Jeg skal ikke navngi legene, men når legevakt/politi tvangsinnlegger deg 4 ganger på en dag fordi når du kommer til posten gidder ikke personalet se på papirene, de bare sier de har snakket med legen som sa jeg kunne gå…. Men den 4 gangen når den samme legevaktslegen sa hun kom til å melde det til helsetilsynet så måtte jeg ha fastvakt og ble kasta ut dagen etter.

Jeg skjønner ikke hvorfor mental helse ikke jobber mer med slike ting for det er det så mange som opplever. Tvangsmedisinering er det tross alt ikke så mange som blir utsatt for. Og de jeg har møtt har trengt det og vært glad i etterkant når de er kommet ut av psykosen.

Men at sykehuset behandler mennesker som møkka under skoene sine, det er ikke så viktig for mental helse ennå de som opplever det å bli tvangsutskrevet bare for å bli lagt inn dagen etter er det så utrolig mange av. Mange flere en de som «lider» under tvang og tvangsmedisinering.

Og personalet? Sykepleierne og de som «jobber på golvet»… Hvorfor gjør ikke dere noe? Jeg vet dere ikke liker denne behandlingen. Men dere kan faktisk protestere. Legene og behandlerne er totalt avheninge av dere… Og så lenge dere bare gjør som legene sier og ikke sier imot så, ja… For å sette det veldig på spissen, det sa mange tyskere under krigen og. At de bare gjorde som de fikk beskjed om. Men alle har en fri vilje, og i motsetning til en tysker som sa imot Hitler så står ikke et miljøpersonale som sier imot behandlerne ifare for eget liv og helse. Du blir ikke skutt om du står opp for pasienten din!

Det må gå an å bli kvitt den ukulturen som er på avdelinger, men jeg tror miljøpersonalet må gjøre jobben!

Blogg utfordring – jeg kan ikke leve uten…

Jeg fikk aldri skrevet forrige ukes bloggutfordring.

«Dette gir meg hjertebank«, så jeg tenkte å lure det inn her. For noe jeg har innsett at jeg har savna intenst er ridning og hest. Og jeg har ikke planer om å slutte med det igjen. Jeg gleder meg intenst hver tirsdag og fredag når det er ridning så det kvalifiserer som hjertebank tror jeg.

Jeg elsker også å reise, særlig med fly. Det gir meg og hjertebank. Både reisen, surre rundt å kjenne på atmosfæren på flyplassen og ikke minst selve flyturen. Dette kan jeg heller ikke leve uten!

Vennene mine (dere vet hjem dere er), niesene mine og deler av familien kunne jeg heller ikke levd uten. Heller ikke mamma og stefaren min.

Og mange mange fler enn de som er avbildet.

Jeg er og strikkeavhenig, og får litt panikk om jeg ikke har minst ett strikkeprosjekt.

Bøker kan jeg heller ikke leve uten, en god bok på Kindlen og kaffe er perfekt!

Av åpenbare årsaker kan jeg ikke leve uten rullestolen min. Og de andre hjelpemiddlene mine seff.

Jeg hadde mest sansynligvis ikke greid meg uten behandlingsteamet mitt i PART

Siste tilskudd i avhengigheter er symaskina… Jeg har blitt hekta!

Og ikke minst har jeg opparbeidet meg en relativt stor hobbykrok, så i år blir det hjemmelaga julegaver 💜

Det siste jeg ikke kan leve uten er…

Sjokolade…. min guilty pleassure. 😍

Vi trenger flere medlemmer til bloggutfordringsgruppa. Så er du en stabil blogger, så send meg en mld på facebook så kan du få mer info der! 👍

De andre som er med:

• Lisa: http://skrivelisa.com
• Sunniva: http://sunnivagravem.com
• Tine: http://hattifnatt83.com
• Inger: www.nouw.com/ingerhelgestad

Har begynt med terapiridning!

Jeg fikk jo være med på 1 time på Beitostølen, syns det var greit å sjekke om det fungerte for meg med tanke på at jeg sliter med spasmer osv. Før jeg meldte meg på og betalte for et helt semester. Og på Beito merka jeg med en gang hvor intenst mye jeg har savna å sitte på hesteryggen.

Siden en rekvisisjon er på 30 timer og jeg og bestis starta opp først nå i høst får vi ri 2 ganger i uka fram til jul. Wuhuu.

Jeg og bestis rir på Foss Aune går på Leinstrand. Jeg følger selvfølgelig anbefalingene til min mentor Frøydis som jeg leide hest av i mange år. Gode gamle Ruby.

Og engang westernrytter, alltid westernrytter. Jeg takler ikke å sitte i engelsk sal, så jeg rir barbak med westernpad og bom istedet. Og ridestilen min bærer jo også preg av dette, ironisk nok ble jeg spurt om å ha et grunnkurs i western og horsemanship pga dette.

Det er jo stort sett islandshester, og hun frøkna jeg rir har en salig blanding av tølt, trav og galopp til tider. Og i går tror jeg ikke hun var helt våken og snubla og datt på knærne og da sklir man jo «elegant» nedover halsen på hesten. Men de sier jo man skal falle av 100 gang for å bli en god rytter og jeg har tross alt noen ganger igjen! Hvis dette i det hele tatt kan kalles et fall da..

Den størte forskjellen på terapiriding og det å gå på et vanlig ridekurs er for det første at fysioterpeuten som har videreutdanning innen hest ikke bare gir deg en ferdig oppsalt hest, men ser ann hva som passer deg og ditt behov. Det er selvsagt også rullestolrampe, og under timen ser de litt an hva man skal gjøre ut i fra rytternes ferdigheter/behov og ikke følger en standard utarbeidet plan som skal føre til rideknappen.

Målet er ikke nødvendigvis å bli en best mulig rytter, men å trives med hesten og det er jo kjent at dyr generelt hjelper på psyken.

Selv har jeg jo tenkt flere gang at hadde jeg ikke hatt Ruby, Oluf, Manell og stallen hadde jeg nok havna inn i psykiatrien langt før. Men jeg hadde et fristed. Jeg kunne sette meg ned i boksen til Oluf når den var nyflidd med masse ny spon (og fått litt kjeft av Lars for ponnier trengte ikke det) og snakke med Oluf. Eller gjøre akkurat det samme med Ruby og Manell. Men ponnistallen var det aldri så mye folk. Ellers kunne jeg gå en tur med Oluf oppi stien så han fikk gresse mens jeg gråt rundt halsen hans.

Manell og Oluf klar for western stevne. Begge fikk med seg en 1. plass på stevnet. 🐴🐎👌👍😉

Ruby på beite på Torshaug.